Når man har barn i huset

Så må man bare godta at huset ikke kan være striglet til enhver tid!

Hver eneste ettermiddag ligger alle sofaputene på gulvet. Straks Jonas hopper opp i sofaen, så er det bare "bort,bort,bort" også ligger alt på gulvet. Og der blir det liggende til han er i seng. Leker ligger strødd rundt hele huset, og badet ser ut som at en bombe har slått ned. Benk, bord og skjenk bærer preg av at det er unger i huset, med leker og ting, og sånn får det bare være!

Jeg har også funnet ut at jeg ikke kan gå rundt og tenke på at det blir merker i møbler og at ting blir ødelagt. Det er tross alt bare ting! Møblene våre skal brukes!
Selvfølgelig er det kjedelig når nye og dyre ting blir skadet, men, etter å ha passet på som en hauk en stund, har jeg funnet ut at det rett og slett ikke går. Jeg må bare senke skuldrene og ta ting som de kommer. Blir noe ødelagt, så er det ikke verdens undergang.

Stuebordet vårt har fått fine tannmerker etter at Jonas falt mot det, og kjøkkenbordet har fått merke etter at samme rampen fikk tak i en av knivene som lå på bordet. Og sofaen har fått et stygt merke etter at Emma var oppi sofaen med finskoene sine. (Kanskje man kan kalle det minner??)

Jeg har blitt mer avslappet etter at jeg sluttet å tenke og mase om at ungene skulle være forsiktig med alt. Ryddig kan vi ha det når ungene har blitt store! Det betyr likevel ikke fullstendig kaos som bare blir verre og verre, men, man må tolerere litt rot!

Det er det som skiller et hjem fra et hus!